Barnehage

Chennai fødte 6 unger på tampen av november i fjor. I starten bodde de på et rom i andre etasje, men ettersom dette rommet ikke er helt kattungesikkert, måtte familien flytte ned på badet med en gang familien som bodde der, flytta inn på stua. Og i dag har turen kommet til Chennai og hennes småttiser til å flytte inn på stua. Men de kan ikke få lov til å gå fritt.
Å flytte kattungene inn på stua er et ledd i sosialiseringsprosessen. De små må venne seg til lydene vi mennesker lager. Viste seg fort at det store hundeburet vårt ble litt i minste laget for seks viltre og ei stor, og meget beskyttende mor. Så det ble til at vi koblet til det litt mindre hundeburet sånn at de fikk anneks.

Fortsatt liten plass, men tanken er at de skal få lov til å boltre seg på stuegulvet etter hvert. De behøver bare å bli godt kjent med sitt nye krypinn først, og føle seg trygg der. 

Når de andre kattungene er våkne, så er det full rulle på gulvet, og det føles som å være i en barnehage. Mødrene hjelper til med å passe på de små, og det hender at en og annen luring låner pupp hos en av de andre mødrene også. 

Jentene i Roald Dahl-kullet har blitt storesøstre, og prøver å lære opp de små i kampteknikk. Jeg får jo hjertet i halsen når jeg ser de store ungene hiver seg over en av de små, men de små vet å beskytte seg ved å vræle så høyt de kan hvis det blir for voldsomt; noe som har lært de store til å være litt mer forsiktig. 

Om et par uker skal de minste få sin første grunnvaksine også, og etter det kommer jeg til å legge dem ut for salg. Noen er allerede tinga, men det er fortsatt mulig å tinge kattunger hos meg. Kravene jeg har til de som ønsker katt fra meg, er at de fører et liv hvor de har tid til å ta seg av en katt. Den kjeder seg lett hvis den blir for mye alene. I noen tilfeller kan det hjelpe å ha to katter. At katten skal få være ute uten tilsyn er jeg heller ikke fan av. Man kjøper seg jo en kompis, og man kaster da vel ikke kompisen foran en bil heller? Bor man midt i sentrum eller et sted med mye trafikk, lar man pus være innekatt. Innekatter har et godt liv de også, og ikke minst, de er trygge. Ikke bare for trafikk, men også for mennesker som ikke har godt i sinne. Viktig også å være glad i katter og at man setter pris på deres lynne og personlighet. Abyssineren henger gjerne i taklampa, og er det ei flue som skal fanges, flyr pyntegjenstander og blomsterpotter vegg-i-mellom. Dette må man akseptere skal man ha katt. Abyssineren er ingen sofapute. Den vil være med der det skjer. Ta Fifinella for eksempel. Hun er ingen fangkatt eller skulderkatt. Hun er en ved-siden-av-katt. Hun følger med på det som skjer i huset. Hun følger meg som en skygge når jeg er i aktivitet; om det er å lage mat, sette kopper i oppvaskmaskina eller rydder. Hun er der og hun er med. Jeg snakker til henne, og det ser ut som om hun forstår alt jeg sier. Jeg synes hun er så fin. Jeg har veldig lyst til å beholde henne, men fornuften sier nei. Jeg skal jo legge opp i løpet av et par år. 1. januar 2020 er fristen jeg har satt, så nå fremover må fokuset være å trappe ned, og følge de planene jeg allerede har satt meg. I og med at kullbroren skal i avl, så derfor er det ikke like viktig at Fifinella gjør det. Personlig, mener jeg at minst en unge fra hvert kull bør gå videre i avl. Det bør være en plan og en idé med alle paringene man foretar. Det er tross alt tøft å føde og fostre opp et kull med kattunger. Bare spør Chennai, som nå har seks stykker å holde styr på.