mandag, november 13, 2017

Facebook-pause

Plutselig fikk jeg mer enn nok av Facebook. Jeg brukte alt for mye tid der inne også. Måtte inn og sjekke, rett som det var, om noen hadde lagt ut noe av interesse. Jeg fikk ikke gjort så mye annet.

Det er vel snart to måneder siden jeg tok den drastiske beslutningen om forlate Facebook. Kontoen eksisterer fortsatt, så det er fullt mulig å kontakte meg via Messenger, men jeg har slettet alle jeg kjenner, forlatt alle grupper og endret litt på navn og profilbildet.
Har du behov for, eller ønsker å komme i kontakt med meg, så kan du jo ringe eller sende e-post? Jeg er også på Instagram. 

Et liv uten Facebook er ikke like enkelt som for 10 år siden, for Facebook samarbeider med så mange andre aktører der ute på nettet, så det å slette kontoen blir ikke aktuelt.
Jeg kommer nok til å returnere til Facebook igjen når jeg føler meg klar for det.

Utekattproblemet

Jeg blir så redd når jeg får telefon fra en veterinærklinikk som har fått inn en katt registrert på meg. Det gjelder jo en katt jeg har solgt. Første gangen de ringer om en katt, så tenker jeg at katten har klart å komme seg ut ved et uhell. Andre gangen, blir jeg oppgitt over at eieren ikke kan passe på katten sin. Tredje gangen... da kommer angsten inn!

I visse områder er ikke folk vant til at katter er ute, og i hvert fall ikke rasekatter. Når de finner en katt som tydeligvis ligner på en rasekatt, så tenker de at denne katten må ha klart å komme seg ut ved et uhell. Enten tar de den med til nærmeste veterinærklinikk eller de tar den med hjem og prøver å finne ut hvor den hører hjemme derfra. Steder hvor det bor mange folk, og der mange ferdes, er det ikke like lett å informere alle om at akkurat denne katten hører til i området, og han har mulighet til å komme seg inn igjen når han vil det.

I dag ringte en veterinærklinikk og spurte om jeg savnet en katt. En av de jeg har solgt i år, hadde blitt bragt inn til dem. Det er andre gangen en veterinærklinikk ringer meg angående denne katten, og tidligere i høst, var han også på en savnet-side på Facebook. Jeg ble redd i dag. Fikk bare lyst til å dra og hente han selv. Kontakten eierne og var nok litt ufin.
Nå har jeg solgt denne katten, og dermed også solgt alle rettighetene til han, så selvfølgelig kan ikke jeg bare dra og hente han. Han er ikke min lenger. Jeg fikk en helt grei forklaring av eier av hva som hadde skjedd, og han hadde blitt funnet et par minutter etter at han hadde gått ut for å lufte seg. Er kanskje på tide å få denne katten registrert over på de nye eierne i dyre-ID før jeg får hjerteanfall ;)
På den annen side kan det jo kanskje være greit at katten er registrert på meg, for da får jeg i hvert fall melding hvis katten er påkjørt...

Nei, jeg egner meg ikke som katteoppdretter for tida. Ikke så lenge jeg ikke klarer å distansere meg fra deres skjebne. De får det jo bra. De blir jo elsket. Denne katten jeg skriver om her, har det som plommen i egget. Han har frihet til å gå ut en tur hvis han har lyst til det, og han har voksne mennesker å kose med og som passer på at han har mat og får veterinærhjelp hvis han skulle behøve det. Men jeg forstår de som nekter å selge sine kattunger til folk som vil la dem gå fritt ute.

Pippi Langstrømpe

Den 2. november begynte jeg på et nytt broderi, og jeg er fornøyd med framdriften. Med dette tempoet kan jeg kanskje bli ferdig med det i år? Lov å være optimist ;) 




Sånn skal det se ut når det blir ferdig: 
Broderiet er utgitt av Lanarté

fredag, oktober 06, 2017

Dørene lukkes...

Så nærmer abyssiner-eventyret seg slutten her hos (N)Ororina's/meg. Skal bare prøve å få gjennomført min aller siste plan, og det er å pare Ch Alina von Kalimdor *CH og (N)Ororina's Anton. Anton ble født i mars, så nå går vi og venter på at han skal bli kjønnsmoden. Alina er allerede klar for det meste ;) 
Anton - 6 mnd gammel

Anton tegner til å bi en flott mann, og jeg tror han blir en bra match for Alina. Han bor hos fôrvert, og det er ikke aktuelt å låne han bort. Han vil bli kastrert så fort han har blitt far. Innavlsgraden mellom Alina og Anton er på 0% etter 5 generasjoner og 0,27 på 6 generasjoner. Begges stamtavler finnes hos FindUs og hos NRR sin stambok. 

Alina på utstilling i Sundsvall i fjor.
Alle kattene og kattungene jeg hadde tenkt å selge (i denne omgang) er solgt, så per i dag sitter jeg igjen med Aby og Angus (som nå er 13,5 og 15 år gamle), Chennai, Baby, BabyBaby, Alina, Klara og Josefin. 

2017 har vært et turbulent år for meg, hvor liv og død har gått hånd i hånd. Jeg er psykisk sliten. Jeg hadde noen flere parings-planer før jeg skulle gi meg med aby-oppdrett, men dette er nå skjært ned til ett kull; det mellom Alina og Anton. 

Og en bitteliten annen ting... Jeg har tatt pause fra Facebook. 

onsdag, mars 15, 2017

Liv og røre

Kattungene regjerer huset for tida, men hva annet kan man vente når en absolutt ikke hadde tålmodighet til å spre kullene utover året, men absolutt la alle damene få ungene sine samtidig? Ungene er nå 4 måneder gamle, og om en måned reiser tre av dem til sine nye hjem. Men hva med resten? Vet du av noen som behøver oppmerksomhet og masse kjærlighet fra en hengiven abyssiner, så send dem til meg. Jeg har i hvert fall sorten nå. Litt rart, men det virker som om når jeg ikke har abyssinere til salgs, så skal alle ha abyssinere, men når jeg har, så hører jeg ikke noe mer fra dem. Er markedet metta?

Ta en titt på disse; er de ikke søte og uimotståelige? ;)

Oberon

Fianchetto
Tabiya

J'adoube
Zugzwang

Det eneste de mangler før de kan flytte til nye hjem, er en veterinærattest, men den ordner jeg ikke med før de skal reise til sin nye familie. I helga hadde vi en hund på besøk. Kattungene syntes hudnen var meget spennende og ville gjerne bli bedre kjent med den. Hunden på sin side gjorde hva den kunne for ikke å se kattene inn i øynene. Ungene er meget tillitsfulle og synes det er stor stas når vi får besøk. Her en dag hadde vi en rådgiver på besøk. Han sa at at han var allergisk mot katter, men at så lenge han ikke tok på dem, brukte det å gå bra. Så han gjorde hva han kunne for å late som han ikke så kattungene som klatra over han, satte seg i fanget, brukte ryggen hans som klorebrett, trampa i tastaturet og undersøkte veska hans grundig.
Jeg har masse kos med kattungene, og skulle gjerne ønske at jeg kunne ha stoppa tida, slik at alt ble slik det er nå. Men jeg vet, dette går ikke i lengden. Snart er de voksne og da blir hjemmet mitt fort for lite for dem. Så, hvis du vet av noen som elsker sine katter like høyt som meg og som behøver litt mer liv og røre i hjemmet, eller en katt som kan matche aktivitetsnivået til barna, så send dem til meg. Jeg har katten for dem!



lørdag, januar 07, 2017

Jentene fra Roald Dahl-kullet

Tida går og nå er jula over også, og vi er på full fart inn i det nye året. Nedtellingen til at Sophie og Matilda skal flytte til Oslo er i full gang. Fifinella er fortsatt ikke solgt, men jeg har ikke vært så aktiv med å annonsere henne for salg heller. Får vel bare sette i gang med å prøve å få henne ut av huset også, før neste batch med kattunger skal forsøkes solgt.

Her er årets første kattungebilder fra meg:

Dette bildet har fått navnet Kjøkkenskrivere
Fifinella, Sophie og Matilda

Matilda, Fifinella og Sophie


Barnehage

Chennai fødte 6 unger på tampen av november i fjor. I starten bodde de på et rom i andre etasje, men ettersom dette rommet ikke er helt kattungesikkert, måtte familien flytte ned på badet med en gang familien som bodde der, flytta inn på stua. Og i dag har turen kommet til Chennai og hennes småttiser til å flytte inn på stua. Men de kan ikke få lov til å gå fritt.
Å flytte kattungene inn på stua er et ledd i sosialiseringsprosessen. De små må venne seg til lydene vi mennesker lager. Viste seg fort at det store hundeburet vårt ble litt i minste laget for seks viltre og ei stor, og meget beskyttende mor. Så det ble til at vi koblet til det litt mindre hundeburet sånn at de fikk anneks.

Fortsatt liten plass, men tanken er at de skal få lov til å boltre seg på stuegulvet etter hvert. De behøver bare å bli godt kjent med sitt nye krypinn først, og føle seg trygg der. 

Når de andre kattungene er våkne, så er det full rulle på gulvet, og det føles som å være i en barnehage. Mødrene hjelper til med å passe på de små, og det hender at en og annen luring låner pupp hos en av de andre mødrene også. 

Jentene i Roald Dahl-kullet har blitt storesøstre, og prøver å lære opp de små i kampteknikk. Jeg får jo hjertet i halsen når jeg ser de store ungene hiver seg over en av de små, men de små vet å beskytte seg ved å vræle så høyt de kan hvis det blir for voldsomt; noe som har lært de store til å være litt mer forsiktig. 

Om et par uker skal de minste få sin første grunnvaksine også, og etter det kommer jeg til å legge dem ut for salg. Noen er allerede tinga, men det er fortsatt mulig å tinge kattunger hos meg. Kravene jeg har til de som ønsker katt fra meg, er at de fører et liv hvor de har tid til å ta seg av en katt. Den kjeder seg lett hvis den blir for mye alene. I noen tilfeller kan det hjelpe å ha to katter. At katten skal få være ute uten tilsyn er jeg heller ikke fan av. Man kjøper seg jo en kompis, og man kaster da vel ikke kompisen foran en bil heller? Bor man midt i sentrum eller et sted med mye trafikk, lar man pus være innekatt. Innekatter har et godt liv de også, og ikke minst, de er trygge. Ikke bare for trafikk, men også for mennesker som ikke har godt i sinne. Viktig også å være glad i katter og at man setter pris på deres lynne og personlighet. Abyssineren henger gjerne i taklampa, og er det ei flue som skal fanges, flyr pyntegjenstander og blomsterpotter vegg-i-mellom. Dette må man akseptere skal man ha katt. Abyssineren er ingen sofapute. Den vil være med der det skjer. Ta Fifinella for eksempel. Hun er ingen fangkatt eller skulderkatt. Hun er en ved-siden-av-katt. Hun følger med på det som skjer i huset. Hun følger meg som en skygge når jeg er i aktivitet; om det er å lage mat, sette kopper i oppvaskmaskina eller rydder. Hun er der og hun er med. Jeg snakker til henne, og det ser ut som om hun forstår alt jeg sier. Jeg synes hun er så fin. Jeg har veldig lyst til å beholde henne, men fornuften sier nei. Jeg skal jo legge opp i løpet av et par år. 1. januar 2020 er fristen jeg har satt, så nå fremover må fokuset være å trappe ned, og følge de planene jeg allerede har satt meg. I og med at kullbroren skal i avl, så derfor er det ikke like viktig at Fifinella gjør det. Personlig, mener jeg at minst en unge fra hvert kull bør gå videre i avl. Det bør være en plan og en idé med alle paringene man foretar. Det er tross alt tøft å føde og fostre opp et kull med kattunger. Bare spør Chennai, som nå har seks stykker å holde styr på.