Utekattproblemet

Jeg blir så redd når jeg får telefon fra en veterinærklinikk som har fått inn en katt registrert på meg. Det gjelder jo en katt jeg har solgt. Første gangen de ringer om en katt, så tenker jeg at katten har klart å komme seg ut ved et uhell. Andre gangen, blir jeg oppgitt over at eieren ikke kan passe på katten sin. Tredje gangen... da kommer angsten inn!

I visse områder er ikke folk vant til at katter er ute, og i hvert fall ikke rasekatter. Når de finner en katt som tydeligvis ligner på en rasekatt, så tenker de at denne katten må ha klart å komme seg ut ved et uhell. Enten tar de den med til nærmeste veterinærklinikk eller de tar den med hjem og prøver å finne ut hvor den hører hjemme derfra. Steder hvor det bor mange folk, og der mange ferdes, er det ikke like lett å informere alle om at akkurat denne katten hører til i området, og han har mulighet til å komme seg inn igjen når han vil det.

I dag ringte en veterinærklinikk og spurte om jeg savnet en katt. En av de jeg har solgt i år, hadde blitt bragt inn til dem. Det er andre gangen en veterinærklinikk ringer meg angående denne katten, og tidligere i høst, var han også på en savnet-side på Facebook. Jeg ble redd i dag. Fikk bare lyst til å dra og hente han selv. Kontakten eierne og var nok litt ufin.
Nå har jeg solgt denne katten, og dermed også solgt alle rettighetene til han, så selvfølgelig kan ikke jeg bare dra og hente han. Han er ikke min lenger. Jeg fikk en helt grei forklaring av eier av hva som hadde skjedd, og han hadde blitt funnet et par minutter etter at han hadde gått ut for å lufte seg. Er kanskje på tide å få denne katten registrert over på de nye eierne i dyre-ID før jeg får hjerteanfall ;)
På den annen side kan det jo kanskje være greit at katten er registrert på meg, for da får jeg i hvert fall melding hvis katten er påkjørt...

Nei, jeg egner meg ikke som katteoppdretter for tida. Ikke så lenge jeg ikke klarer å distansere meg fra deres skjebne. De får det jo bra. De blir jo elsket. Denne katten jeg skriver om her, har det som plommen i egget. Han har frihet til å gå ut en tur hvis han har lyst til det, og han har voksne mennesker å kose med og som passer på at han har mat og får veterinærhjelp hvis han skulle behøve det. Men jeg forstår de som nekter å selge sine kattunger til folk som vil la dem gå fritt ute.

Dørene lukkes...

Så nærmer abyssiner-eventyret seg slutten her hos (N)Ororina's/meg. Skal bare prøve å få gjennomført min aller siste plan, og det er å pare Ch Alina von Kalimdor *CH og (N)Ororina's Anton. Anton ble født i mars, så nå går vi og venter på at han skal bli kjønnsmoden. Alina er allerede klar for det meste ;) 

Anton - 6 mnd gammel

Anton tegner til å bi en flott mann, og jeg tror han blir en bra match for Alina. Han bor hos fôrvert, og det er ikke aktuelt å låne han bort. Han vil bli kastrert så fort han har blitt far. Innavlsgraden mellom Alina og Anton er på 0% etter 5 generasjoner og 0,27 på 6 generasjoner. Begges stamtavler finnes hos FindUs og hos NRR sin stambok. 

Alina på utstilling i Sundsvall i fjor.

Alle kattene og kattungene jeg hadde tenkt å selge (i denne omgang) er solgt, så per i dag sitter jeg igjen med Aby og Angus (som nå er 13,5 og 15 år gamle), Chennai, Baby, BabyBaby, Alina, Klara og Josefin. 

2017 har vært et turbulent år for meg, hvor liv og død har gått hånd i hånd. Jeg er psykisk sliten. Jeg hadde noen flere parings-planer før jeg skulle gi meg med aby-oppdrett, men dette er nå skjært ned til ett kull; det mellom Alina og Anton. 

Og en bitteliten annen ting... Jeg har tatt pause fra Facebook. 

Nedtelling - 10 dager til termin

Ida ligger i yndlingseska si. Innimellom ynker hun seg. Det er noen små urokråker inni magen hennes som ikke klarer å ligge helt stille. Hun sover mye for tida, men når det serveres noe godt, er hun først i matfatet. Hun har forandra seg mye under graviditeten. Nå tørr hun kreve sin rett overfor de andre dronningene i huset. Hun har blitt skikkelig tøff! Fra å være nederst på rangstigen, har hun klatret ganske høyt opp. 

I fjor mista hun hele kullet sitt. Alle var dødfødte. Klart jeg har nervene utenpå når det nå begynner å nærme seg at hun skal gjennom en ny fødsel? Når jeg hører henne klynke i kassen sin får jeg dårlig samvittighet. Kanskje burde jeg ha kastrert henne sånn at hun ikke behøver å gå gjennom en ny krevende fødsel? Nå er det jo denne klynkinga et bevis på at det er liv i de små fostrene, og så tror jeg at det kan være bra for selvtilliten hennes å få fostre opp et kull med krevende smårollinger.

Ida heter egentlig (N)Ororina's Queen Makeda og hun er en blå abyssiner. Faren til kullet heter (N)Ororina's Jingle Bells. Han var ikke så lett å ta bilder av, for han skulle bare kose. Her er to forsøk...

Og her er et "gammelt" bilde av Ida. Fargene er ikke helt korrekte er jeg redd, for grunnfargen matcher ikke sofaen til daglig ;)

Kryss fingrene for at Ida får oppleve å føde levende unger, og at de er sunne og friske. Uansett hvordan det går, så er dette det siste forsøket jeg kommer til å la Ida gjennomgå. Når ungene er ute av redet, blir hun kastrert.
Hun er ei ekte godjente, men veldig forsiktig og var av seg.

Katteutstilling i Sundsvall - august 2016

I siste halvdel av august, ble det arrangert katteutstilling i Sundsvall, og vi tenkte det var på tide å få vist fram skattene våre igjen. De som fikk bli med oss på tur, var Adrian, Alina og Olympia. Vi spøkte med at vi var i samme liga som Quatar og Kuwait; nemlig at vi stilte med kjøpalag ;) Med andre ord, ingen Ororina's-katt fikk være med på utstilling denne gangen. 

Det ble ei koselig utstilling, hvor vi fikk møte igjen gamle kjente, samt skravle med besøkende og prøve å innbille dem at det ikke går an å leve uten minst en abyssiner i huset. 

Når jeg går gjennom bildematerialet fra utstillinga, så er det ganske magert, og jeg finner ingen bilder av Olympia :( Caroline Roos (Tarjei's) var så snill å sende meg de bildene hun hadde tatt av Adrian og Alina. Nå er det godt over to år siden Olympia var på utstilling sist, så kanskje ikke så rart at hun helst ville være helt i ro og sove så mye som mulig i kattesenga si. 

Bildene fra katteburet er det jeg som har tatt, mens Caroline har tatt bildene utenfor buret. 

 

Adrian og Alina har kanskje klart å lage bebyer de siste dagene. Svaret får vi om 2 måneder. 

Katt kattkattkattkatt

Katter har alltid vært en del av mitt liv. Her er jeg sammen med min aller første katt.

I 2004 kunne jeg endelig realisere en drøm jeg hadde hatt i mange år; nemlig å starte med oppdrett av rasekatter. Jeg elsker kattunger, og særlig det å ha kattunger løpende rundt bena mine, men å avle på huskatter mener jeg er totalt bortkasta slik situasjonen er i dag hvor Dyrebeskyttelsen og andre lignende organsiasjoner har mer enn nok å ta seg av avlle kattene som har mista sine hjem. Selv om mange katter har et hjem, så er det ikke alltid de blir tatt godt vare på. Så derfor så jeg ingen annen mulighet enn å satse på rasekatter. Valget endte på den vakre, elegante og spenstige Abyssineren.

Jeg og Aby - 2016. Aby er min aller første abyssiner.
Foto: Sissel J. Doh

Gjesp

Lykke Li synes visst det er kjedelig å bli fotografert, eller kanskje hun bare ler seg skakk? ;)

Og sånn ser hun ut med munnen lukket

Jenta har blitt 12 uker nå. 

Mine blå katter

For tiden har jeg to blå abyssinere i huset; Blåbær og hans sønn Maris. 

Blåbæret slapper av i sofaen.

Maris synes at pappa Blåbær fortsatt er litt skummel. 

Maris er til salgs forresten, så ønsker du deg en blå aby så har du sjansen nå :)

Mons og Maris - 7 uker gamle

Er det ikke herlig med kattunger? Særlig når de kommer i den alderen da alt skal utforskes. På papiret heter guttene (N)Ororina's Olympus Mons og (N)Ororina's Valles Marineris. De har fått sine navn fra landområder på planeten Mars. Olympus Mons er den største vulkanen på Mars, og Valles Marineris er navnet på en stor riftdal på planeten.
Til daglig går guttene under navnet Mons og Maris

Mons henger i gardinene

 

Lurer på hva Maris har fått øye på nå?

Mons leker med kulebanen

Mons vil visst besøke Maris