PSOS og LCHF

PCOS = PolyCystic Ovarie syndrom/Mange små blærer på eggstokkene-syndrom
LCHF = Low carb high fat (på godt norsk: Fet mat som inneholder lite karbohydrater)

Det er snart ti år siden jeg fikk diagnosen PCOS. Den gangen hadde jeg aldri hørt om denne sykdommen før, men det var nå en lettelse at det rare som skjedde med kroppen min hadde en forklaring. Altså at det kunne henges på en knagg, og at det finnes informasjon om syndromet og andre mennesker i samme situasjon. Jeg var nok heldig som fikk komme til en oppdatert gynekolog første gang jeg ble henvist til gynekologisk avdeling. Vel, hun hadde bare en mistanke om at det kunne være PCOS og fortalte meg litt om det og hva det innebar. Etterpå sendte hun meg ned på labben for å ta blodprøver for å se om de kunne påvise PCOS. Når prøvene var klare, fikk jeg ny innkalling til gynekolog, og denne gangen kom jeg til en av disse godt voksne gynekologene. Han bekrefta at jeg hadde PCOS, men “so what” liksom, og sendte meg hjem med klar beskjed om å slanke meg. Året etterpå var jeg på ny inn til gynekologen for å høre om jeg kunne få hjelp til å bli gravid, men han kunne ikke forstå at jeg hadde PCOS for blodprøvene viste jo at jeg nettopp hadde hatt eggløsning. Javel… So what? Heldigvis sendte han meg videre til gynekologisk avdeling i Trondheim, og der fikk jeg for første gang møte en spesialist på området, og jeg fikk veldig mange gode råd på veien og masse trøst og forståelse. Hun skrev ut Metformin (diabetes-medisin) til meg og anbefalte Fedon-kuren på det varmeste. (Den gangen var Fedon Lindberg et nytt navn i Norge.)

Så hva er egentlig PCOS? Det er en hormonforstyrrelse som rammer kvinner, og man antar at 5-7 % av alle kvinner har det i en eller annen form. Noen merker ikke noe til det i det hele tatt, men de aller fleste får problemer med vekta, både å stoppe vektøkning og å gå ned i vekt. Andre symptomer kan være hårvekst der kvinner normalt ikke har hår, menstruasjon som følger kaosprinsippet, forbrenningsmotor som lever sitt eget liv og barnløshet. Symptomene forsterkes jo tykkere man blir, og de vanligste følgesykdommene er diabetes 2 og depresjon.

Norsk helseinformatikks side om PCOS

Så hvordan er det å leve med PCOS? Tja… jeg tenker ikke så veldig mye på det i det daglige, men klart jeg blir irritert de gangene kroppen glemmer å lage nok av de hormonene som skal stoppe menstruasjonen. Et annet problem er at kroppen elsker sukker mer enn noe annet, men når jeg ser mat som inneholder mye sukker, virker det som om forbrenningsmotoren også tar seg en pause for å nyte synet. Så at det går an å legge på seg bare man ser sukker, kan jeg skrive under på. ;)

Når kroppen får sukker, får jeg en sterk følelse av ro og velbehag, men dessverre går følelsen fort over. Det er som en rus, og jo mer sukker jeg tilfører, jo mer sukker vil den ha. Å være et fornuftig menneske oppi alt det her, er ikke alltid like lett.

Etter mitt besøk hos spesialisten i Trondheim, kjøpte jeg meg en ergometersykkel og begynte å trene for fullt. Jeg hev meg også med på et treningsopplegg i Levanger, og storkoste meg. Bøkene til Fedon Lindberg ble kjøpt inn, likeså matvarene som skulle til for å lage rettene fra kokeboka hans. Og sammen med Metformin, som skulle hjelpe til med å styre sukkerbehovet følte jeg for første gang på mange år at kroppen oppførte seg skikkelig, og vekta gikk sakte men sikkert nedover. Livet var herlig!

Og nedturen kom i form av en haug med illsinte gallesteiner. Kan vel si det har tatt noen år før jeg igjen har klart å inspirere meg selv til å sette i gang med en nødvendig livsstilendring, men nå er jeg i gang. Og jeg har bestemt meg for å bli sprek samt å bli en LCHF’er.

LCHF er i skuddet nå, men jo mer jeg har lest om det, jo sikrere er jeg på at dette er perfekt for meg. Det eneste problemet blir å finne alternativer til Stratos, Laban og Cheese Doodles…

Har inntrykk av at mange prøver LCHF fordi de vil kjapt ned i vekt, men det er ikke mitt mål. Jo da, jeg håper jo at jeg vil gå ned i vekt, men forhåpentligvis ikke så alt for fort. Hodet skal også følge med. Går man ned i vekt så fort at kroppen ikke klarer å omstille seg, risikerer man at kroppen får det for seg at det er hungersnød. Så, ved første og beste anledning, kobler den ut fornuften og jobber iherdig med å fylle opp fettlagrene, samt produsere og fylle opp nye fettceller for å være budt til neste hungerskatastrofe. At jeg lever i et land med overflod av mat, har ikke gått opp for den enda.

Finnes det i det hele tatt noen fordeler med PCOS? For 200 år siden var det viktig at kvinnfolka kunne ta i et tak, og ofte jobba de fra tidlig morgen til sent på kveld. Og når mannen var ute på lofotfiske, måtte kvinnfolka utføre mannens arbeidsoppgaver. Til det krevdes det rå muskelkraft. Jeg har begynt å trene, og jeg merker at jeg fort blir sterk i kroppen. Skal love at jeg ikke leker med pinglevekter.

Som sagt, jeg har en stund spekulert på dette med LCHF en god stund, og har gradvis beveget meg mer og mer over til dette kostholdet. Jeg ser ikke på det som en diett, men som et kosthold jeg skal leve med resten av livet. Den største utfordringa er å finne erstatninger til de mattypene jeg ikke kan “leve uten”.

For 10 år siden hadde vi jo “bare” Atkins og Fedon, og nå er det en LCHF-guru på hvert gatehjørne. Noen forfekter en ting, andre sier noe helt annet. Dette har både fordeler og ulemper.

Ulempen er at det kan bli vanskelig å orientere seg, men fordelen er at det popper opp med både kokebøker og matvarer i butikken. Og å leve som LCHF’er er blitt adskillig lettere, både fordi flere har hørt om det, og at man lettere finner ideer til hva man kan spise.

Det aller største problemet jeg har møtt så langt er hotellfrokosten og restaurantene. I sommer lå vi over ei natt på et hotell der frokosten besto av loff, syltetøy og vaffel. Senere bodde vi på Thon hotell, og der hadde jeg litt mer hell med meg, for der servert de speilegg med en liten bit bacon på toppen. Jeg vet jeg også kan spise kjøttpålegg og ost, men jeg er litt vel tradisjonsrik av meg og vil helst ha slikt pålegg på en brødskive. Har kommet over en oppskrift på et godt lavkarbo-brød, så når behovet for brød med leverpostei melder seg, så er ikke det noe problem lenger. Har også bodd på hotell i Sverige og der har jeg kunnet frotse i eggerøre og bacon. Og med en slik frokost innabords tar det veldig lang tid før jeg ble sulten igjen.

Jeg er oppvokst med at fett er FY. Og i flere i år har jeg unngått saus på potetene, skjært bort fettranda på kotelettene, og droppa smør på brødskiva. Jeg har i lengre perioder hørt på kostholdsekspertene som messet om mager fisk, magert kjøtt, fem om dagen, og “you name it”. Og vekta har rast oppover. Og med fettfattig mat, har også kroppens rop om sukker blitt høyere og høyere. Årsaken er enkel; blodsukkeret synker for kjapt, og dermed oppstår også behovet for å putte noe inn i munnen som øker blodsukkeret kjapt og drastisk.

Som sagt, det er mange forståsegpåere og teorier ute og går om LCHF nå om dagen, men jeg tror det er viktig å lytte til sin egen kropp. Noen påstår at man skal spise lite men ofte, mens andre mener man skal spise ved behov og ikke være så opphengt i hvor mange ganger om dagen man spiser. Noen sverger til 5 % karbohydrater om dag, mens andre mener at karbohydratinnholdet kan være høyere. Når det gjelder antall karber om dag, tror jeg det er avhengig av om man skal fort ned i vekt, holde vekta, eller å lytte til kroppens behov.

Mange forteller at de har fått et helt nytt liv etter at de la om kostholdet til LCHF, og en god del av historiene høres ut som om de er for gode til å være sanne; og kanskje er noen av dem det også. Min erfaring så langt, etter å ha prøvd å holde meg til et kosthold med rundt 10 % karbohydrater, er at tarmene har blitt lykkeligere. Tidligere har jeg slitt med diaré og i perioder vært helt avhengig av et toalett. Å gå turer i skog og mark har nærmest vært en risikosport, det samme å handle i butikker som ikke har kundetoalett. I helga skeia jeg ut og lot LCHF være LCHF, og nå er jeg i ferd med å gå tom for toalettpapir. Har også fått løst et helt hefte med sudoku, for noe må man jo fordrive tida med mens man sitter og “venter”…

I skuffa mi har jeg et glass med gallesteiner, og det er en lettelse å vite at de er der og ikke i galleblæra lenger. Dette gjør det lettere å spise LCHF, men jeg merker at jeg fort blir uvel hvis jeg spiser for mye fett. Årsaken kan jo ligge i at tidligere så pøste galleblæra ut galle ved behov, mens nå drypper gallesafta ut i tarmen hele tida. (Gallen bryter ned fett.) Men nå har jeg heller ingen planer om å gå inn i ketose; tilstand der man tilfører kroppen så lite karbo som mulig, og resultatet ofte er kraftig vektnedgang.

I år har jeg prøvd å sette trening i system, og trening gjør meg lykkelig og gir energi. Min favoritt er å varme opp på mølla i 15 minutter (mindre/mer alt etter dagsform og tålmodighet.), for deretter å gå løs på treningsapparatene. Jeg har som regel med meg en treningskompis, noe som er en stor motivasjonsfaktor for meg. Hun er nå på ferie, og jeg merker at det ikke er like motiverende å trene på egen hånd. Når hun er med, så pusher vi hverandre, og hun er veldig flink til å rope “kom igjen! To til!” Og så sta som jeg kan være, så klarer jeg det utroligste. Målet er at det skal krible så mye i beina når jeg ikke har fått trent, at gladlig drar og trener selv om jeg må trene alene. Men det er jo kos å ha med noen som en kan småprate med innimellom kraftakene, og passe på hverandre at vi gjør øvelsene riktig.

Vi begynte å trene sammen i april i år, og siden da har vi prøvd å møtes to ganger i uka på treningssenteret. Jeg merker stor forskjell fra da vi begynte til nå. Kroppen er mer opplagt og den holder ut lenger. Så det er tydelig at den liker å jobbe. Jeg merker også at jeg får en uro i kroppen når jeg har sitti for lenge, eller har vært hjemme for lenge, så det er tydelig at kroppen gjerne vil røre på seg og skaffe nye inntrykk. Jeg er ikke så veldig glad i å gå tur, men vurderer seriøst å hive meg på kurs innen pilates, yoga og/eller Qui Gong. Zumba ser også gøy ut, men det får bli når jeg har blitt lettere. Da skal jeg også begynne med svømming. Prøver å få med manne min på aktiviterer også, for er vi to så er det lettere å dra den andre med seg. Han drev med orientering i sine yngre dager, og det kunne jo vært interessant å bli med på, for skal jeg ut å gå, må jeg ha et bedre mål enn å gå en runde rundt grenda.

Så ønsk meg lykke til med livsstilendring, der målet er å komme i topp form og bli litt mer fornøyd med kroppen min.