Drageborgen er morsom å brodere, og jeg begynner å venne meg til at stingene skal være små og at bakgrunnen er svart. Prioriterer de mørkeste fargene på dagtid for på kveldstid er det nesten umulig å se hva jeg holder på med når tråden går i ett med stoffet.
torsdag, august 30, 2007
Drageborgen 29.08.07
Drageborgen er morsom å brodere, og jeg begynner å venne meg til at stingene skal være små og at bakgrunnen er svart. Prioriterer de mørkeste fargene på dagtid for på kveldstid er det nesten umulig å se hva jeg holder på med når tråden går i ett med stoffet.
lørdag, august 25, 2007
Drageborgen 25.08.07
Begynte på dette i dag. Bildet skal broderes på svart aida av fineste sort. Jeg sliter veldig med å se hullene så det her skal bli interessant... Jeg klarer å føle meg fram til hvor hullen er, så jeg tror nok at det skal gå på et vis, men det vil nok ta tid. Odd leser mønsteret for meg, så da slipper jeg å veksle mellom mønster og broderi hele tida, men det spørs om vi klarer å samarbeide om halvstinga.Helt ærlig så var jeg i ferd med å miste motet etter de første stinga, men synes det går bedre nå.
Men å begynne å rekke opp håper jeg at vi slipper, for det ser jeg virkelig mørkt på.
Og jeg som har to andre broderier som skal broderes på svart aida liggende...
Kjenner det er tøft for øynene så jeg får nok ønske meg ei broderilampe med lupe. Har jo bursdag snart :-D Ateljé Margaretha har ei stålampe med lupe til "bare" 2598,-... Men de har også en caps med forstørrelsesglass og lampe. Kanskje den er vel så smart som en stor stålampe? Jeg sitter i sofaen når jeg broderer så bordlampe kommer ikke på tale. Jeg ønsker meg også broderinåler i forskjellig størrelse/tykkelse, men nålene må være allergitesta/nikkelfrie.
Dette broderiet skal forresten bli bursdagsgave så jeg kan ikke gi opp å la det bli en UFO. Det vil ha første prioritet, men kommer til å ha noen småprosjekt i tillegg slik at jeg ikke blir helt sprø; slik som en UFO og noen julekortbilder.
lørdag, august 04, 2007
Eleonora
Dette er et prosjekt jeg arbeider med nå. Har en tom vegg i spisestua hvor dette bildet skal få henge. I spisestua henger det også ei lysekrone i jugend-stil, så jeg vil tro dette bildet vil gli rett inn der.Broderes på ubleket bomullsvev med moulinegarn.
Mål:
Utgiver: Lanarté
Kunstner: Mucha
Påbegynt: 15. juni 2007
Ferdig:
På siden til Lanarté står det at bildet heter Quill, men på pakken står det Eleonora.
Jeg har også bildet av "søstra" til Eleonora, Angelique (eller Primrose som jeg også har sett bildet bli kalt), liggende så det skal jeg ta for meg når jeg er ferdig med Eleonora.
Har for tiden et hemmelig prosjekt på gang + at jeg tenkte jeg skulle rekke å brodere noen julebroderier til jul, så vi får se hvor mye tid jeg får til dette fremover.
Så langt har jeg kommet på det nå:
Ekstern "kartleser"
Ikke mange er så heldig å ha noen til å hjelpe seg når de broderer, men jeg har, og til tider syns jeg han er litt vel overivrig. Også jeg synes det er gøy å lese mønster når jeg broderer. På den annen side er det jo fint å kunne gjøre noe sammen i stedet for å sitte å glo på TV-kassa og krangle om hvilken kanal vi skal se på...
Det er en stor fordel at den som skal lese mønster har litt praktisk sans og vet litt om hvordan nåla "går" når man broderer; hvor den stikkes ned og hvor den kommer opp. Og neste steg er å skape seg et felles kommandospråk som begge forstår.
Eksempel på noen av de kommandoene vi bruker:
-Begynn rett under, ta to sting, hopp over en, ta tre, hopp over en og ta to.
-Begynn under minus en, hopp over en og ta fire.
Og det er mønsterleserens oppgave å finne den smarteste veien å gå slik at jeg slipper å hoppe så veldig langt med tråden. Og blir kommandoene feil, eller jeg misoppfatter, så er det han som må rekke opp - selvfølgelig. Og det er også han som bestemmer hvilken tråd vi skal ta, og for å gjøre det mer spennende, så får jeg sjelden samme farge to ganger på rad.
Det å kun sitte å brodere sliter på skuldrene kjenner jeg, så det er viktig å ta pauser, men når en blir oppslukt, og det går radig, så er det ikke så enkelt å legge fra seg broderiet.
Vi begynte med denne formen for samarbeid i 2001. Jeg hadde ingen tro på at det skulle gå, men han masa så mye at jeg lot han få prøve seg på å lese litt av mønsteret på påskeduken min - som er det første prosjektet jeg starta på. Det gikk over all forventning, og blomsten ble ferdig på kort tid.
Nattugla ble det første virkelige samarbeidsprosjektet, og jeg må si jeg er glad for at jeg hadde noen som kunne lese kart, for det var veldig mye hit og dit og med farger som ligna veldig på hverandre. Sant og si, så tror jeg ikke ugla hadde blitt ferdig om jeg ikke hadde hatt hjelp - og det er ikke usannsynlig at den ugla hadde tatt knekken på min broderingslyst!
Nissen til mamma ble neste prosjekt, men det var så lett og vi møtte på få hindringer. Tror han måtte rekke opp bare en gang. Safaribildet ble neste prosjekt - og for å øke vanskelighetsgraden, fikk ikke jeg se hverken bildet eller mønsteret før broderiet var ferdig. Mens vi holdt på med det, hadde jeg et sterkt behov for å drive med egne prosjekt også, for det kan være strevsomt å ta i mot kommandoer hele tida.
Dyreliv-løperen ble nok prikken på i'en. Her var det utfordringer til gangs, og det er utrolig at det ikke ble skjærings - og det før vi var halvveis. Vi tok opp arbeidet med det nå i sommer, og det går lettere nå.
Det viktigste når man samarbeider om et broderi på denne måten, er å stole på hverandre; samt å kontrollere at man er på rett plass ved å oppgi referanser.
Og damer - det å ha en mønsterleser må bare oppleves :-) Og mannfolka er jo som regel kjempeflinke til å lese veikart, er de ikke? Dette er ikke annerledes, men man må sette ord på det man ser.
Det er en stor fordel at den som skal lese mønster har litt praktisk sans og vet litt om hvordan nåla "går" når man broderer; hvor den stikkes ned og hvor den kommer opp. Og neste steg er å skape seg et felles kommandospråk som begge forstår.
Eksempel på noen av de kommandoene vi bruker:
-Begynn rett under, ta to sting, hopp over en, ta tre, hopp over en og ta to.
-Begynn under minus en, hopp over en og ta fire.
Og det er mønsterleserens oppgave å finne den smarteste veien å gå slik at jeg slipper å hoppe så veldig langt med tråden. Og blir kommandoene feil, eller jeg misoppfatter, så er det han som må rekke opp - selvfølgelig. Og det er også han som bestemmer hvilken tråd vi skal ta, og for å gjøre det mer spennende, så får jeg sjelden samme farge to ganger på rad.
Det å kun sitte å brodere sliter på skuldrene kjenner jeg, så det er viktig å ta pauser, men når en blir oppslukt, og det går radig, så er det ikke så enkelt å legge fra seg broderiet.
Vi begynte med denne formen for samarbeid i 2001. Jeg hadde ingen tro på at det skulle gå, men han masa så mye at jeg lot han få prøve seg på å lese litt av mønsteret på påskeduken min - som er det første prosjektet jeg starta på. Det gikk over all forventning, og blomsten ble ferdig på kort tid.
Nattugla ble det første virkelige samarbeidsprosjektet, og jeg må si jeg er glad for at jeg hadde noen som kunne lese kart, for det var veldig mye hit og dit og med farger som ligna veldig på hverandre. Sant og si, så tror jeg ikke ugla hadde blitt ferdig om jeg ikke hadde hatt hjelp - og det er ikke usannsynlig at den ugla hadde tatt knekken på min broderingslyst!
Nissen til mamma ble neste prosjekt, men det var så lett og vi møtte på få hindringer. Tror han måtte rekke opp bare en gang. Safaribildet ble neste prosjekt - og for å øke vanskelighetsgraden, fikk ikke jeg se hverken bildet eller mønsteret før broderiet var ferdig. Mens vi holdt på med det, hadde jeg et sterkt behov for å drive med egne prosjekt også, for det kan være strevsomt å ta i mot kommandoer hele tida.
Dyreliv-løperen ble nok prikken på i'en. Her var det utfordringer til gangs, og det er utrolig at det ikke ble skjærings - og det før vi var halvveis. Vi tok opp arbeidet med det nå i sommer, og det går lettere nå.
Det viktigste når man samarbeider om et broderi på denne måten, er å stole på hverandre; samt å kontrollere at man er på rett plass ved å oppgi referanser.
Og damer - det å ha en mønsterleser må bare oppleves :-) Og mannfolka er jo som regel kjempeflinke til å lese veikart, er de ikke? Dette er ikke annerledes, men man må sette ord på det man ser.
Broderi som gave
"Smaken er som baken, den er delt," brukte mormor å si, og det stemmer også veldig godt når det gjelder håndarbeid. Mange setter stor pris på å få håndarbeid i gave, rett og slett fordi vi vet hvor mye giveren har lagt i arbeidet. H*n har ikke bare løpt ut til nermeste butikk og hanka i det første og beste h*n kunne finne, men har lagt en del av seg selv i det.
Men som sagt, vi er alle forskjellige og vi liker ikke de samme tingene. Dermed kan det være vanskelig å finne, for eksempel, det perfekte broderiet som mottaker vil bli overlykkelig over å få. Det er jo blitt så veldig mye å velge mellom også.
Når jeg lager noe; enten strikker eller broderer, så legger jeg mye av min sjel i håndarbeidet, for å bruke et slitt uttrykk, og jeg har ofte vanskeligheter med å gi bort noe av det jeg har jobbet med.
Det hjelper mye å vite at broderiet skal gis bort før jeg begynner å jobbe med det, og jo kortere tid jeg bruker på det, jo mindre knytter jeg meg til det.
Det som sårer meg aller mest er hvis jeg oppdager at en gave jeg har lagt mye arbeid i, ikke blir verdsatt og tatt vare på.
Et håndarbeid er en personlig gave!
Da jeg var i tenåra strikka jeg veldig mye barneklær. Disse barneklærne har jeg prøvd å gi bort til venner og familie når de får barn, men det har ikke vært lett, rett og slett fordi jeg har lagt for mye av meg selv i disse klærne. Og sånn er det med broderier jeg ikke har vært innstilt på å gi bort før jeg begynte på dem.
Men som sagt, vi er alle forskjellige og vi liker ikke de samme tingene. Dermed kan det være vanskelig å finne, for eksempel, det perfekte broderiet som mottaker vil bli overlykkelig over å få. Det er jo blitt så veldig mye å velge mellom også.
Når jeg lager noe; enten strikker eller broderer, så legger jeg mye av min sjel i håndarbeidet, for å bruke et slitt uttrykk, og jeg har ofte vanskeligheter med å gi bort noe av det jeg har jobbet med.
Det hjelper mye å vite at broderiet skal gis bort før jeg begynner å jobbe med det, og jo kortere tid jeg bruker på det, jo mindre knytter jeg meg til det.
Det som sårer meg aller mest er hvis jeg oppdager at en gave jeg har lagt mye arbeid i, ikke blir verdsatt og tatt vare på.
Et håndarbeid er en personlig gave!
Da jeg var i tenåra strikka jeg veldig mye barneklær. Disse barneklærne har jeg prøvd å gi bort til venner og familie når de får barn, men det har ikke vært lett, rett og slett fordi jeg har lagt for mye av meg selv i disse klærne. Og sånn er det med broderier jeg ikke har vært innstilt på å gi bort før jeg begynte på dem.
Min broderingskarriere
Broderte litt på barne- og ungdomsskolen, men det er jo så og si obligatorisk (=tvang) så det regnes kanskje ikke ;-)
De prosjektene jeg husker at jeg broderte som barn, var en pute i diamantsting som farmor og farfar fikk i julegave. Puta var et prosjekt på barneskoletrinnet og vi skulle tegne motivet selv. Motivet jeg valgte var en dame og en mann som leier hverandre.
På ungdomsskolen broderte jeg et bilde som det står Home Sweet Home på. Fant det igjen for noen år siden, men tviler på at den blir montert. Det er ikke min stil lenger - sorry ;-) Motivet tok jeg fra en tykk og stor broderibok som skolen hadde.
Så, jeg regner egentlig våren 2001 som starten på min broderingskarrie. Satt med foten i gips og måtte bare ha noe å kaste bort de neste ukene med, og dermed var jeg hekta. Før strikka jeg en god del, men strikkinga er lagt på hylla. Kom over et nydelig broderi i en annonse fra Ateljé Margaretha, og dermed var det gjort.
De prosjektene jeg husker at jeg broderte som barn, var en pute i diamantsting som farmor og farfar fikk i julegave. Puta var et prosjekt på barneskoletrinnet og vi skulle tegne motivet selv. Motivet jeg valgte var en dame og en mann som leier hverandre.
På ungdomsskolen broderte jeg et bilde som det står Home Sweet Home på. Fant det igjen for noen år siden, men tviler på at den blir montert. Det er ikke min stil lenger - sorry ;-) Motivet tok jeg fra en tykk og stor broderibok som skolen hadde.
Så, jeg regner egentlig våren 2001 som starten på min broderingskarrie. Satt med foten i gips og måtte bare ha noe å kaste bort de neste ukene med, og dermed var jeg hekta. Før strikka jeg en god del, men strikkinga er lagt på hylla. Kom over et nydelig broderi i en annonse fra Ateljé Margaretha, og dermed var det gjort.
Abonner på:
Innlegg (Atom)