Ekstern "kartleser"

Ikke mange er så heldig å ha noen til å hjelpe seg når de broderer, men jeg har, og til tider syns jeg han er litt vel overivrig. Også jeg synes det er gøy å lese mønster når jeg broderer. På den annen side er det jo fint å kunne gjøre noe sammen i stedet for å sitte å glo på TV-kassa og krangle om hvilken kanal vi skal se på...

Det er en stor fordel at den som skal lese mønster har litt praktisk sans og vet litt om hvordan nåla "går" når man broderer; hvor den stikkes ned og hvor den kommer opp. Og neste steg er å skape seg et felles kommandospråk som begge forstår.

Eksempel på noen av de kommandoene vi bruker:
-Begynn rett under, ta to sting, hopp over en, ta tre, hopp over en og ta to.
-Begynn under minus en, hopp over en og ta fire.

Og det er mønsterleserens oppgave å finne den smarteste veien å gå slik at jeg slipper å hoppe så veldig langt med tråden. Og blir kommandoene feil, eller jeg misoppfatter, så er det han som må rekke opp - selvfølgelig. Og det er også han som bestemmer hvilken tråd vi skal ta, og for å gjøre det mer spennende, så får jeg sjelden samme farge to ganger på rad.

Det å kun sitte å brodere sliter på skuldrene kjenner jeg, så det er viktig å ta pauser, men når en blir oppslukt, og det går radig, så er det ikke så enkelt å legge fra seg broderiet.

Vi begynte med denne formen for samarbeid i 2001. Jeg hadde ingen tro på at det skulle gå, men han masa så mye at jeg lot han få prøve seg på å lese litt av mønsteret på påskeduken min - som er det første prosjektet jeg starta på. Det gikk over all forventning, og blomsten ble ferdig på kort tid.

Nattugla ble det første virkelige samarbeidsprosjektet, og jeg må si jeg er glad for at jeg hadde noen som kunne lese kart, for det var veldig mye hit og dit og med farger som ligna veldig på hverandre. Sant og si, så tror jeg ikke ugla hadde blitt ferdig om jeg ikke hadde hatt hjelp - og det er ikke usannsynlig at den ugla hadde tatt knekken på min broderingslyst!
Nissen til mamma ble neste prosjekt, men det var så lett og vi møtte på få hindringer. Tror han måtte rekke opp bare en gang. Safaribildet ble neste prosjekt - og for å øke vanskelighetsgraden, fikk ikke jeg se hverken bildet eller mønsteret før broderiet var ferdig. Mens vi holdt på med det, hadde jeg et sterkt behov for å drive med egne prosjekt også, for det kan være strevsomt å ta i mot kommandoer hele tida.
Dyreliv-løperen ble nok prikken på i'en. Her var det utfordringer til gangs, og det er utrolig at det ikke ble skjærings - og det før vi var halvveis. Vi tok opp arbeidet med det nå i sommer, og det går lettere nå.

Det viktigste når man samarbeider om et broderi på denne måten, er å stole på hverandre; samt å kontrollere at man er på rett plass ved å oppgi referanser.

Og damer - det å ha en mønsterleser må bare oppleves :-) Og mannfolka er jo som regel kjempeflinke til å lese veikart, er de ikke? Dette er ikke annerledes, men man må sette ord på det man ser.